MIN REISE I KJØNN OG KINK

Skrevet av: Lady Mitzi

For noen år siden forandret livet mitt seg totalt. Jeg forstod at jeg var en kvinne. Jeg forstod at jeg var trans. Jeg kom ut åpent for verden, og la ut på en lang reise med mål om å leve fullt og helt som meg selv. Det har vært et eventyr med både opp- og nedturer, og framfor alt veldig mye læring, både om meg selv, andre mennesker, og samfunnet som helhet.

Å komme i kontakt med noe av det dypeste i mitt eget vesen – kjønnsidentiteten min – har hjulpet meg med å bli fortrolig med andre sider ved meg selv som jeg har fornektet. En av disse er min kinky side.

Jeg hadde et bevisst forhold til kink lenge før jeg hadde et bevisst forhold til at jeg var trans. Jeg har lenge vært klar over at jeg har fetisjer for lær, latex og visse typer klær og sko, og jeg har lenge vært klar over at jeg er en switch som tenner på dominanslek i rollen som både dominant og submissiv. Jeg har imidlertid båret på mye skam rundt alt dette, for i likhet med alle andre som er voksne i dag vokste jeg jo opp i et samfunn som så på kink – og også kjønnsinkongruens – som en psykisk lidelse. Noe galt, noe skummelt, noe farlig.

Interessen min for kink hang naturligvis tett sammen med den mer eller mindre bevisst undertrykte vissheten om at jeg var et annet kjønn enn samfunnet så på meg som. Det at jeg følte meg aller mest vel når jeg kunne leke i kvinnelig uttrykk gjorde at jeg lenge var redd for at kjønnsinkongruensen min egentlig bare var et uttrykk for enda et seksuelt avvik, noe som gjorde at jeg skammet meg desto mer over både kink og kjønnsinkongruens.

Å komme ut som trans og omfavne min egen kjønnsidentitet endret alt dette. Selvfølgelig føler man seg aller mest vel når man kan uttrykke seg som det man er – i mitt tilfelle, den kvinnen jeg er – og det har også jeg langt om lenge innsett. Det er ikke noe annerledes for oss transfolk enn for cisfolk, heller ikke i seksuell sammenheng. Det å være trans er ikke i seg selv en fetisj, selv om noen tror det.

Til dere cisfolk (folk som ikke er trans) som tenner på crossdressing og faktisk har det som en av deres fetisjer, så har dere min fulle støtte. Dere finnes, og dere er gyldige. Og jo flere som leker med normer, roller og uttrykk, jo større blir friheten for oss alle.

En ting jeg først i det aller siste har begynt å forstå, er hvor dypt kinken sitter som en del av min person og identitet.

Forrige uke ble norgeshistoriens første Trans Pride-festival arrangert i Oslo, Bergen og Trondheim, og en av talerne på minipark-arrangementet i Oslo, dragqueenen Tanja McKenzie, la vekt på viktigheten av å leve livet som seg selv. Ordene hennes festet seg hos meg. For det handler jo ikke bare om å omfavne at man er trans; det handler om å omfavne alle deler av sin egen personlighet og identitet, og være den mest fullstendige versjonen av seg selv som man kan være. Det er godt og sunt for oss selv, og ikke minst for menneskene rundt oss, for jo mer vi er i oss selv, jo mer kan vi også gi til andre.

For noen år siden ville Tanjas ord ha gjort meg trist. Men den dagen gjorde de meg glad. Neste dag skulle jeg nemlig delta på min aller første fetisj-fotoshoot. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg har vært aktiv på FetLife i en god del år, og legger regelmessig ut bilder der, men de har hittil utelukkende vært selfies og selvutløserbilder. Jeg har av ulike grunner ikke hatt mulighet til å samarbeide med en fotograf før nå. Å vise meg for en annen i den fysiske verden, og bli tatt bilde av, var et stort steg – litt skummelt (særlig etter Covid-pandemiens isolerte tilværelse), men også en enormt frigjørende opplevelse. Endelig var jeg der jeg alltid hadde ønsket å være. I etterkant føler jeg sterkere enn noen gang at kink er en del av meg som jeg ikke kan fornekte. Å leve kink – å praktisere BDSM, å være fetisjmodell – er mer enn en hobby. Det er en bit av sjelen min. En bit av sjelen min som endelig er falt på plass.

Det er ikke alltid like enkelt å være både trans og kinky, for folk har fordommer mot begge deler, fordommer som dessverre kan ha reelle konsekvenser for livene våre. Dette er en viktig grunn til at jeg inntil videre har valgt å holde mitt kinky liv adskilt fra «hverdagslivet» og opererer under pseudonym. Jeg har imidlertid en drøm og en plan om en dag å kunne være helt åpen, når alt ligger til rette for det. I mellomtiden nyter jeg livet slik jeg kan.

Jeg håper at alle som leser dette – og særlig transfolk – vil bli inspirert til å utforske seg selv litt dypere, akkurat som jeg har gjort, og omfavne noen deler av seg selv som de kanskje har vært redde for å ta i. Husk at det er opp til oss selv å gjøre mest mulig ut av den tiden vi har fått tildelt. Livet er for kort til å fornekte seg selv.

Nettstedet bruker cookies for å bedre møte dine forventninger. Hvis du ikke aksepterer cookies, kan du deaktivere den i innstillingene til nettleseren din. Men det er en risiko for at enkelte funksjoner på www.duoshop.no ikke vil fungere korrekt.